        |
Norsk Agilitychampion NUCH Leleupi Kasanga (g) Hei, alle belger venner! Mitt navn er, Leleupi Kasanga, jeg er sort og har akkurat blitt 7 år, eller veteran, som de tobeinte sier. Har lyst å dele noen av mine opplevelser med dere andre belgere, både unge og litt eldre. Mitt liv startet på Hundvåg, ti minutt fra Stavanger sentrum, hos familien Morten og Anne Tove Jensen. Her bodde jeg med mine sorte søsken i åtte uker. Vi ble alle sammen flyttet til nye familier. Heldigvis bodde min nye familie, Rune og Kristin Monsen, bare en halv time kjøring fra mitt barndomshjem. Det var både skremmende og pirrende å komme til ett nytt hjem. Her var det både pusekatter og en liten jente. Vi hadde det utrolig morsomt. Alle tre kattene ville leke med meg. Den lille jenten, Henriette, lekte og koste med meg masse. Jeg fikk sitte på fanget hennes når hun klappet meg. Et helt arsenal med nye leker fikk jeg. Jeg kan huske at det var utrolig gøy å rive og slite i lekene. Jo mer jeg bet i noen av dem, jo mer pipelyder fikk jeg ut av dem. Kan huske første gang vi skulle på valpe utstilling. Jeg var i en ring med mange andre valper, og tasset rundt i ring. Jeg skjønte ingenting, og jeg kunne se på Rune når han fikk masse forskjellige sløyfer at han skjønte like lite som meg. Fikk vite til slutt at jeg vant den utstillingen. Etter denne seieren, reiste vi over alt og jeg måtte løpe i denne ringen. Da jeg var rett over to år ble jeg utstillings champion. Jeg lærte masse på disse to årene. Jeg måtte gi labb hver gang jeg fikk en godbit. Måtte sitte før jeg fikk mat. Jeg lære å hente ting, og komme tilbake med de til den som hadde kastet de. Jeg lærte meg å gå fint i bånd ved siden av eierne mine. Jeg fikk være med på konkurranser i lydighet, masse konkurranser. Med andre ord hadde jeg det kjempemorsomt. Men da jeg kom til klasse tre, fikk jeg det liksom litt i halsen. Det skjedde liksom ingenting, alt var likt hver gang. Jeg har mange kompiser og venninner som synes det var, og er kjempe gøy med lydighets konkurranser, men jeg synes det ble for lite spenning. Det var da det skjedde, jeg fikk begynne på kurs i agility. Jeg var to år. Noe så helt fantastisk. Jeg fikk løpe alt jeg kunne, hoppe over hinder, fly gjennom tunneler og treffe masse kjekke gutter!!! Og de var det mange av, Ohhh my….. Dette var gøy. Full fres hver gang på trening, og aldri den samme veien. Det var alltid noe nytt, vel, nesten i hvert fall. Det var disse feltene jeg ikke helt skjønte. Jeg måtte treffe disse hver gang. Det var nokså slitsomt. Men, jo mer jeg trente, dess bedre gikk det. Jeg trener tre ganger i uken med Rune. Aldri hele baner, bare små kombinasjoner. Flere konkurranser fikk jeg være med på. Det var morsomt det. Forskjellige baner hver gang. Og Rune løp etter meg det beste han kunne for å vise veien til mål. Men det hendte jeg hadde det så morsomt at jeg helt glemte at Rune var med. Det var da jeg fant ut at disk var noe de kalte det når jeg ikke klarte meg til mål, og at jeg må se på Rune når jeg er usikker på veien. Jeg hadde det utrolig morsomt. Vi reiste til mange konkurranser, flere av de vant vi, og Rune var så stolt at han lyste. En dag, da jeg var litt over fire år reiste vi helt til Hamar for å løpe. Inne i en hall til og med. Det var Norges mesterskap i agility. Jeg løp det jeg var god for, og så hele tiden på Rune, så jeg ikke skulle gjøre feil. Vi fikk en femte plass, og jeg var kjempekry. Dette var et stort øyeblikk for oss begge to. Nå var vi skikkelig i gang. Jeg har blitt Rogalandsmester flere ganger, jeg har 11 agility cert, og i fjor ville Kristin at vi skulle søke oss inn på landslaget. Vi var så heldige å få være med på trenings samling med landslagstroppen i 2005. Jeg var på Norges landslag, jeg kunne nesten ikke tro at det var sant, med så mange gode hunder. Jeg var kjempekry. Fikk lære utrolig mye av gjengen i landslaget. Og ikke nok med det, Rune og jeg ble tatt ut til å representere Norge i Verdensmesterskapet i agility i Spania. Tenk det dere. Til VM. Fly? Nei, jeg vil ikke fly. Jeg har fire bein, å liker veldig godt at de er nede på bakken. Men jeg hadde ikke noe valg. Ute på flyplassen ble jeg puttet i et flybur, satt på en tralle, og trillet ut til flyet. Å fy a meg som det bråket. Helt alene i et rom med masse kofferter. Da jeg endelig kom til Spania, etter en mellom landing i Amsterdam, ble jeg satt på en rullende vei gjennom et hull, og der, der var Rune. Jeg ble så glad da han åpnet buret at jeg bjeffet og bjeffet. Så var jeg så tørst. Alt vannet i buret mitt var borte, og tungen min var helt sandpapir. Men Rune fikk tak i vann, og vi fikk roet oss ned. Nå traff vi resten av troppen, leide biler og kjørte av gårde til Valladolid, nordvest i Spania. Det var deilig varmt vær, og helt skjønt å kjenne jord under labbene. Vel fremme tok vi inn på hotell. Jeg fikk mat og nytt vann, og hadde det helt storveis. Dere skulle sett den hallen jeg skulle få løpe i. Flott bane, og plass til mange mennesker.Den første dagen fikk vi trene i hallen, og vi måtte alle til dyrlege. Legekontrollen gikk greit, men jeg følte meg litt uggen i kroppen, akkurat som om jeg skulle få løpetid. Men det var ikke tiden for det nå. Men neste morgen, jo da, løpetiden var kommet, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Noe så dumt, og på selve konkurransedagen da. Rune og jeg måtte til ny legekontroll, der sa de alle at jeg måtte starte sist. Og jeg som skulle få løpe i midten av laget. Det var stor jubel i hallen. Den ene hunden etter den andre for rundt på banen til ellevill jubel, mens jeg satt på tribunen. Alle lagkameratene mine fikk løpe. Så var min tur kommet. Jeg marsjerte inn på startstreken med Rune til kjempe jubel. La meg ned på teppet, ventet til Rune hadde plassert seg, og der satte jeg i gang. Hoppet over hinder, fløy gjennom en tunnel, over møne, traff feltet og suste inn i slalom, gjennom hjulet og full gass over bommen, tre hopphinder og mot mål. Jubelen runget i hallen. Det var gøy, vanvittig gøy. Laget vårt fikk fjerde plass av 28 forskjellige nasjoner. Jeg var kry, og Rune var sikkert enda mer kry. Tenk dere, jeg hadde fått være med å kjempe på Norges lag i VM. Dette kan dere også klare. Bare tren, tren og tren, og hør etter hva din fører sier, så er ikke dette noen umulighet. Jeg er også med på landslaget i år, men vet ikke hvordan dette vil gå, for Rume har fått prolaps i ryggen. Nå løper jeg sammen med noen andre førere, men det er ikke like morsomt. Rune blir nok god igjen, og det gleder jeg meg til. I mai i år var jeg og Rune i Kristiansand på NKK’s utstilling for å gå agility. Der vant jeg agility klasse 3, fikk CERT, CACIAG og ble Norsk agility champion. Tidlig en lørdag morgen, så måtte jeg tidlig opp! Jeg måtte børstes fin, for jeg skulle på utstilling. Og jeg som trodde vi var ferdig med det. Nei, jeg var nok ikke det, jeg skulle stille i groenendael veteranklassen på spesialutstillingen i Stavanger. Etter over 4 år uten å måtte springe i en utstillingsring, så var vi der igjen. Jeg måtte jo bare vise meg fra min beste side. Det endte med CK, BIR veteran og BIS 2 veteran. Hilsen en kry og stolt groenendael, NUCH NACH Leleupi Kasanga |