Xo Armani Xcellent Courvoisier (t)

xo1

Fører: Anja Weltzien, Bergen

Det tar fra to til tre år og lære opp en ettersøknings- eller lavineekvipasje. Det er hundens fantastiske luktesans som er utgangspunktet for vår bruk av hund i redningstjenesten.

Hundeføreren må skoleres blant annet i opplæring og utnyttelse av egen hund, bruk av kart og kompass, førstehjelp, taktisk bruk av hund og personell under aksjoner og samarbeidemed andre organisasjoner og etater under aksjoner. En hundefører i Norske Redningshunder xo2må kunne ta vare på seg selv og sin hund i forbindelse med aksjoner, også under ekstreme forhold.

En ettersøkningshund må kunne følge spor etter mennesker på forskjellige underlag og av forskjellig alder og lengde samt avsøke, etter hundeførers anvisning, til dels store områder for eksempel ved bruk av patruljegang og/eller rundering/frittsøk og finne de personer som måtte befinne seg i området.

En lavinehund skal kunne gjennomsøke og finne savnede i til dels xo3store skredområder. For lavineekvipasjer inngår også trening på transport på snøscooter og i helikopter. Ved snøskred er tidsfaktoren avgjørende. Av den grunn har godkjente lavineekvipasjer ofte beredskap i tilknytning til helikopterbaser.

Ruingodkjenningen er en tilleggsutdanning for ekvipasjer som allerede er godkjent enten for ettersøkning eller lavinesøk. Ruinsøksekvipasjene er opplært til å søke i sammenraste bygninger under ekstreme forhold med støy, røyk og andre forstyrrelser. Ruinhundeførerne har også opplæring i henhold til internasjonale xo4regler for hvordan man skal forholde seg under aksjoner i katastrofeområder.

For ekvipasjer i alle tre disipliner er det godkjenningsprogram som må gjennomføres og prøver som må bestås. For å garantere ekvipasjenes kompetanse må de også bestå nye prøver hvert annet år.

 

xo5Det hele startet høsten 2003. Jeg var på Lp trening med Vestertorp’s Mont Xcellent (Kiara) og valpen hennes Xo Armani Xcellent Courvoisier (Xo). Jeg hadde noen år tidligere vært på ett infomøte om Norske Redningshunder. Det hørtes veldig spennende ut, men litt for tøft syntes jeg. I alle fall, den kvelden, på trening møtte jeg hundefører Hildur Eilertsen og hun overbeviste meg raskt om at dette var vel verdt å prøve. Det finnes tre disipliner: For å bli godkjent redningsekvipasje måtte en del ting læres og bestås.

Vi startet med søksutvikling. Det å få hunden til å bruke nesa, for å finne den fantastiske figuranten med lomma full av godterier eller annen belønning, er vel selve grunnstenen for å bli en redningshund. Alle verdens plasser ble figurantene gjemt: I bildekk, steinrøyser, brakker, inne i skogen under en busk og selvfølgelig brukte vi alle bosspannene vi kunne oppdrive.

Selve utdanningsstigen besto av:

– Et grunnkurs, hvor vi lærte alt fra kart og kompass, førstehjelp for hund, bekledning og mye mer.

– En utmarsj, der vi overnattet i telt og hadde med oss alt vi trengte for å klare oss på en reell leiteaksjon.

– Bestå en appellprøve, innkalling, apportering, fellesdekk og fri ved foten.

– Bestå en mørke rundering, for å vise at hunden jobber like godt i mørke.

– Bestå en feltprøve, for å vise at hunden kan finne og markere/avlevere gjenstander i et avgrenset område.

– B – kurs, hvor vi trente på gamle spor, lange spor, teigsøk, miljø/mørke og forberedte oss til Hovedkuset

– Bestå en B rundering, 400 m.

– Bestå ett B spor, 400 m.

– Bestå en orienteringsprøve

– Bestå et førstehjelpskurs.

Phu! Det er ikke så reint lite, men bit for bit så kom vi oss igjennom det. Til tross for at utmarsjen var snaue 6 uker etter at jeg hadde satt til verden en gutt og sekken veide nøyaktig 14 kg. Melkespreng og brystpumpe!!.. Jeg kommer aldri til å glemme den turen.

Så var vi klar for A prøvene, i fjor. Vi besto både A spor 800 m og A rundering 800 m, ”bare” hovedkurset sto igjen. Vi reiste en uke til Haslemoen hvor vi gikk gjennom store og små teigsøk, lenger og eldre spor, melde på sekker osv. Temperaturen var 25 – 30 grader, skogen var full av elg og bever. Jeg var stressa, det er ikke bare bare å orientere seg i østlandsskogene. Xo sov i bilen og spiste mindre og mindre for hver dag, til slutt ingen ting..Det måtte gå som det gikk, vi strøk…. 

Ok.. trene mer og prøve igjen neste år. Vi måtte ta:
– orienteringen på nytt
– A spor og A rundering. 

Runderingen strøk vi på denne gangen, en figurant lå igjen i skogen :-(  Så reiste vi på nytt hovedkurs, denne gangen til Rinnleiret leir i Trøndelag. Like varmt, men, med mer erfaring i sekken og en halv liter insektspray. Jeg hadde mye mer roen. Hadde fått kontroll på GPS’en og kartet. Xo fungerte mye bedre og jeg var nøyere med å få i han store mengder væske og fettholdig for. Allt gikk rett og slett på skinner og vi besto ukas arbeid. Så var det bare A rundering, 800 m, nok en gang. Fredag 21 september besto vi den, Xo runderte som en ”maskin”  og det var fryktelig gøy å være føreren hans.

ENDELIG GODKJENT REDNINGSHUND, BARMARK!!!!!!!


Alt dette har vi lært av Hildur Eilertsen, som er min mentor og utømmelige kilde til informasjon. Hun har sin tredje godkjente redningshund og har deltatt på mange leiteaksjoner. Antall timer hun har brukt, i all slags vær på meg og Xo….. det tør jeg ikke regne ut;-)) Men i alle fall to dager i uka, mellom tre og fire timer i fire år… Jeg har selvfølgelig flere å takke, for redningshund er noe man må være mange for å få fram. Figurantarbeid, dømming av prøv

er, instruktører på kursene, alle har vært med og bidradt til at vi har nådd målet. 

Med vennlig hilsen
Anja og Xo