Bruks











Godkjent redningshund, barmark
Xo Armani Xcellent Courvoisier (t)


Fører: Anja Weltzien, Bergen

Det tar fra to til tre år og lære
opp en ettersøknings- eller
lavineekvipasje. Det er hundens
fantastiske luktesans som er
utgangspunktet for vår bruk av hund
i redningstjenesten.

Hundeføreren må skoleres blant
annet i opplæring og utnyttelse av
egen hund, bruk av kart og kompass,
førstehjelp, taktisk bruk av hund og
personell under aksjoner og samarbeide
med andre organisasjoner og etater
under aksjoner. En hundefører i
Norske Redningshunder må kunne ta
vare på seg selv og sin hund i
forbindelse med aksjoner, også under
ekstreme forhold.

En ettersøkningshund må kunne følge
spor etter mennesker på forskjellige
underlag og av forskjellig alder og
lengde samt avsøke, etter hundeførers
anvisning, til dels store områder for
eksempel ved bruk av patruljegang
og/eller rundering/frittsøk og finne
de personer som måtte befinne seg i området.

En lavinehund skal kunne gjennomsøke
og finne savnede i til dels store
skredområder. For lavineekvipasjer
inngår også trening på transport på
snøscooter og i helikopter. Ved snøskred
er tidsfaktoren avgjørende. Av den grunn
har godkjente lavineekvipasjer ofte
beredskap i tilknytning til helikopterbaser.

Ruingodkjenningen er en tilleggsutdanning
for ekvipasjer som allerede er godkjent
enten for ettersøkning eller lavinesøk.
Ruinsøksekvipasjene er opplært til å
søke i sammenraste bygninger under
ekstreme forhold med støy, røyk og
andre forstyrrelser. Ruinhundeførerne
har også opplæring i henhold til
internasjonale regler for hvordan man
skal forholde seg under aksjoner i
katastrofeområder.

For ekvipasjer i alle tre disipliner
er det godkjenningsprogram som må
gjennomføres og prøver som må bestås.
For å garantere ekvipasjenes kompetanse
må de også bestå nye prøver hvert annet år.



Det hele startet høsten 2003.
Jeg var på Lp trening med Vestertorp’s Mont Xcellent (Kiara)
og valpen hennes Xo Armani Xcellent Courvoisier (Xo).
Jeg hadde noen år tidligere vært på ett infomøte om
Norske Redningshunder. Det hørtes veldig spennende ut,
men litt for tøft syntes jeg. I alle fall,
den kvelden, på trening møtte jeg hundefører Hildur Eilertsen
og hun overbeviste meg raskt om at dette var vel verdt å prøve.
Det finnes tre disipliner: For å bli godkjent redningsekvipasje
måtte en del ting læres og bestås.

Vi startet med søksutvikling.
Det å få hunden til å bruke nesa, for å finne den fantastiske
figuranten med lomma full av godterier eller annen belønning,
er vel selve grunnstenen for å bli en redningshund.
Alle verdens plasser ble figurantene gjemt:
I bildekk, steinrøyser, brakker, inne i skogen under en busk og
selvfølgelig brukte vi alle bosspannene vi kunne oppdrive.

Selve utdanningsstigen besto av:
- Et grunnkurs, hvor vi lærte alt fra kart og kompass,
førstehjelp for hund, bekledning og mye mer.
- En utmarsj, der vi overnattet i telt og hadde med oss alt
vi trengte for å klare oss på en reell leiteaksjon.
- Bestå en appellprøve, innkalling, apportering, fellesdekk og
fri ved foten.
- Bestå en mørke rundering, for å vise at hunden jobber like godt i mørke.
- Bestå en feltprøve, for å vise at hunden kan finne og
markere/avlevere gjenstander i et avgrenset område.
- B - kurs, hvor vi trente på gamle spor, lange spor,
teigsøk, miljø/mørke og forberedte oss til Hovedkuset
- Bestå en B rundering, 400 m.
- Bestå ett B spor, 400 m.
- Bestå en orienteringsprøve
- Bestå et førstehjelpskurs.

Phu! Det er ikke så reint lite, men bit for bit så kom vi oss igjennom
det. Til tross for at utmarsjen var snaue 6 uker etter at jeg hadde
satt til verden en gutt og sekken veide nøyaktig 14 kg.
Melkespreng og brystpumpe!!.. Jeg kommer aldri til å glemme den turen.

Så var vi klar for A prøvene, i fjor.
Vi besto både A spor 800 m og A rundering 800 m, ”bare”
hovedkurset sto igjen. Vi reiste en uke til Haslemoen
hvor vi gikk gjennom store og små teigsøk, lenger og eldre spor,
melde på sekker osv. Temperaturen var 25 – 30 grader,
skogen var full av elg og bever. Jeg var stressa, det er
ikke bare bare å orientere seg i østlandsskogene.
Xo sov i bilen og spiste mindre og mindre for hver dag,
til slutt ingen ting..
Det måtte gå som det gikk, vi strøk….

Ok.. trene mer og prøve igjen neste år.
Vi måtte ta:
- orienteringen på nytt
- A spor og A rundering.

Runderingen strøk vi på denne gangen, en figurant lå igjen i skogen :-(
Så reiste vi på nytt hovedkurs, denne gangen til Rinnleiret leir i
Trøndelag. Like varmt, men, med mer erfaring i sekken og en halv
liter insektspray. Jeg hadde mye mer roen.
Hadde fått kontroll på GPS’en og kartet.

Xo fungerte mye bedre og jeg var nøyere med å få i han store
mengder væske og fettholdig for.

Allt gikk rett og slett på skinner og vi besto ukas arbeid.
Så var det bare A rundering, 800 m, nok en gang.

Fredag 21 september besto vi den, Xo runderte som en ”maskin”
og det var fryktelig gøy å være føreren hans.

ENDELIG GODKJENT REDNINGSHUND, BARMARK!!!!!!!

Alt dette har vi lært av Hildur Eilertsen, som er min mentor og
utømmelige kilde til informasjon. Hun har sin tredje godkjente
redningshund og har deltatt på mange leiteaksjoner.
Antall timer hun har brukt, i all slags vær på meg og Xo…..
det tør jeg ikke regne ut;-)) Men i alle fall to dager i uka,
mellom tre og fire timer i fire år… Jeg har selvfølgelig flere å takke, for redningshund er noe
man må være mange for å få fram. Figurantarbeid, dømming av prøver,
instruktører på kursene, alle har vært med og bidradt til
at vi har nådd målet.

Med vennlig hilsen
Anja og Xo